Da jeg stod opp i går, merket jeg at dagen var noe mer enn en bad hair day. Jeg ble nemlig varm i hodet av den minste filleting..Etter utallige forsøk på laste ned WinRar og intallere et designprogram, innså jeg at det ikke nyttet å klappe kjærlig på maskinen og kalle den søte ting. Forbanna og lei begynte jeg å grine. Det hele toppet seg da jeg skulle surre håret opp i en hestehale-strikket røyk! Holy shit..Skal vedde på at polakkene i underetasjen korset seg..de trodde vel jeg var besatt?? Skremt over meg selv gikk jeg ut for å få litt frisk luft. Med blikket festet stivt i asfalten (redd for å tråkke i hundebæsj) lurte jeg på hvorfor man alltid føler seg så fæl de dagene før mensen: Innvendig lever et monster og utvendig ligner man på et troll. Plutselig stoppet en mann meg: "Unnskyld,men do ær peng.." Jeg så på han..det var en eldre polakk i blå arbeidsklær..litt beruset og nesten uten tenner. Skeptisk spurte jeg hva han mente..jo,han mente pæng. Penger..? Ville han ha penger?? "Nei,nei..do ær penng.."enda mer skeptisk spurte jeg om han mente "pen". "Ja,ja!! Pen!! Do er en vakker dame!!" Forfjamset sa jeg tusen takk og gikk videre. Kanskje det var en ensom og pratesyk polakk med ølbriller..eller en tankeleser som ville gi meg en oppmuntring? Han fikk meg til å smile igjen,så det gjør han vel egentlig til en engel. Etterpå så jeg at alle hundebæsjene var allerede tråkket i..men ikke av meg-noe som var litt morsomt:)