Seriøst..denne dagen har jeg store problemer med å tenke positivt. Rett og slett fordi jeg har vinket klassen avgårde til Israel..og jeg sørger..ja,det gjør jeg! Det gjør vondt i magen,hjertet har krympet og tårene presser på. Og verden rundt meg hjelper ikke akkurat-hvis de ikke er på reisefot,har de akkurat kommet hjem og dunket siste rester av Sahara sand ut av skoen, eller de er på vei ut av døra. Eller så er det noen reklamer på Tv eller tilbud på nettet. Fytti grisen..Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke drar til Israel? Jo,fordi fornuften stoppet meg. Men dette ligner ikke på fornuft-dette er tortur,påført av egen vilje! Det må være en ond demon som har lurt seg inn i meg..og jeg har store planer om å sparke den på hodet og ræva ut!!